Plomari

Tiden ser ut til å ha stått stille på torgene i landsbyen der gamle menn tilbringer timene med å spille backgammon, drikke gresk kaffe og se på folk som går forbi. Esler med sideridende gjetere stikker forbi, en stolt hest og rytter tripper forbi, slakteren roper en hilsen til ouzomakeren som har en replikk til byjokeren som drikker kaffe. Duften av nybakt brød blandes med nykvernet kaffe. Tavernaene er fantastiske og rimelige - prøv den daglige fangsten av sardiner, blekksprut og calamari, grillet til perfeksjon; fylte zucchini-blomster som oser av krydret ost; villasparges nyplukket på fjellet, stekt lokal geitost – listen er uendelig.

Utforsk de svingete brosteinsbelagte gatene i løpet av dagen eller gå til en av Plomaris strender som sies å være blant de beste på øya.

Om kveldene surrer kafeene og tavernaene av levende musikk, noe som tiltrekker lokalbefolkningen til å lytte, nippe til ouzo, synge og danse. Dette er ikke Hellas i Zorba som pumpes ut på fullt volum, dette er Hellas til Rebetiko, eller gresk urban blues. Denne lidenskapelige stemningsfulle musikken utviklet seg på midten av 1800-tallet av mennesker som levde i utkanten av samfunnet, fordrevne og marginaliserte. De sang sanger om kjærlighet, tap, fortvilelse og lengsel, og lyden av disse sangene fremkaller en følelse av nostalgi og enorm nytelse.

Plomari er for de romantiske, for de som søker det gamle Hellas slik det var for 40 år siden før så mye av det ble overtatt og ødelagt av masseturismen.